– Hei, det er meg; Elise.

Mysende mot sola åpner hun døren til kjellerleiligheten på Monane. Det er en varm fredagsmorgen. I den frodige hagen kvitrer fuglene om kapp. Fra inngangspartiet kan vi se ned på Bjørheimsvatnet hvor en tynn dis er i ferd med å lette fra det speilblanke vannet.

Elise Kleven setter en kaffekanne på glassbordet hvor det allerede står to Mummi-kopper.

– Vil du se leiligheten, spør hun.

I kjelleren under foreldrene leier hun en toroms. I stua står en romslig sofa ved vinduene ut mot den grønne hagen. Her har hun god plass til venninnene som ofte kommer på besøk. Gjestesengen står klar til de som vil overnatte.

Elise Kleven er en travel 22-åring. Ved siden av fulltidsjobben på Avanti på Jørpeland, går hun på dans og aerobic, hun er med i kirkeklubben på Jørpeland og er kirkevert og forsanger i Strand kirke.

– Det er stor sett noe som skjer, sier mamma Aslaug Elin Kleven.

Fint å få sitt eget

Vi settes oss rundt det lille glassbordet ved inngangsdøren.

For halvannet år siden hadde Elise Kleven fullført to år på Nordfjord folkehøyskole. Der gikk hun på Friluftsliv/Bu og fritid-linjen.

– Vi gikk turer, dreiv med klatring, ridning, det var svømmebasseng der og av og til overnattet vi i lavvo. Det var veldig gøy. Jeg fikk mange nye venner, forteller hun.

Da hun kom hjem, kjente hun at det kunne være fint å bo for seg selv. Derfor passet det bra at kjellerleiligheten i huset til foreldrene var ledig.

– Det er bra å ha noe eget, sier hun.

Kleven eier egen elbil som hun disponerer med hjelp av sjåfør – enten det er en av brødrene, foreldrene eller støttekontakt.

– Men det er min bil. Jeg sitter fremme og det er jeg som er sjefen, sier hun bestemt.

Mange venner

Nettverket til Elise Kleven er stort. Hun ramser opp navnene på vennene som hun besøker og «snapper» med når hun ikke er på jobb, dans eller i kirken.

På folkehøyskolen ble hun kjent med mange som hun fortsatt har mye kontakt med via Snapchat.

Avstandskjæresten i Egersund er hun knapp om.

– Det er litt privat, sier hun med et smil i munnviken.

Jeg har aldri møtt noen som har sagt at vi og Elise er en byrde, men når jeg hører debatten på radioen så hører jeg at vi er det

Aslaug Elin Kleven

Flyr alene

Aslaug Elin Kleven kommer fra Volda og datteren har derfor tanter og onkler flere steder i landet.

– Jeg er glad i å reise til Volda, Molde og Rakkestad, forteller Elise Kleven.

Når hun er på reise, er det ofte alene. Hun kan be om assistanse på flyplassen, men klarer seg fint på egen hånd. En mellomlanding er ingen sak.

På veggene i stua henger innrammede bilder av 22-åringen sammen med Trygve Skaug, Odd Nordstoga, Staysman og Katrine Moholt. Flere av bildene er tatt på Allsang på grensen. Der har hun vært to-tre ganger.

– Der er det mange kjendiser. Jeg er liker å gå på konsert og høre på musikk, sier hun.

Selena Gomez, One Direction og Marcus & Martinus er blant favorittene.

– Jeg liker ikke Justin Bieber lenger etter han begynte å banne og drikke mye alkohol. Det er ikke så sjarmerende.

En byrde

Tirsdag ble den historiske lovendringen vedtatt. En av de sentrale endringene er at alle gravide kvinner skal få tilbud om tidlig ultralyd og en såkalt NIPT-test som kan avdekke om fosteret har kromosomavvik.

Elise Kleven blir trist av å snakke om det.

– Det jeg hører når dette blir debattert er at vi ikke vil at barn med Downs syndrom skal bli født. De er en byrde for kvinnen og for samfunnet. Det slår tilbake på oss som foreldre. Jeg har aldri møtt noen som har sagt at vi og Elise er en byrde, men når jeg hører debatten på radioen så hører jeg at vi er det. Det gjør meg trist, sier Aslaug Elin Kleven.

Det er hjelp i å vite at man ikke er den eneste i verden. Det er noe med det å speile seg i andre

Aslaug Elin Kleven

Hun legger ikke skjul på at det er utfordringer knyttet til det å ha et barn med en funksjonsnedsettelse.

– Klart det er krevende. Det er krevende å ha et barn som er annerledes. Det er krevende å vokse opp og være annerledes. Men hvis samfunnet tok ansvar på en annen måte enn de gir uttrykk for nå, så hadde det kanskje endret det.

Uønsket av samfunnet

Aslaug Elin Kleven tenker på de kvinnene som skal få beskjeden om at fosteret har et kromosomavvik.

– Det kan være kvinner i forskjellige situasjoner. Kanskje de er godt voksne, ressurssterke kvinner som har veldig lyst på det barnet. Så sier legen «Men dette barnet har Downs syndrom. Det vil du vel ikke ha?».

– Det er ofte innstillingen. Og nå har samfunnet sagt fra; denne gruppen mennesker ønsker vi ikke.

Et fattigere folk

Mammaen til Elise Kleven lener seg tilbake og kikker opp i luften når vi spør hva verden går glipp av uten denne gruppen mennesker.

– Vi blir fattigere som folk hvis vi ikke har annerledeshet, begynner hun.

– Selv hadde jeg gått glipp av et liv med Elise. Det er noe med kjærligheten som er så annerledes enn den vi andre uttrykker. Hun har en livsglede som hun viser hver dag. Hun har åpnet mange dører for oss. Vi er i kontakt med mange mennesker som vi ellers ikke hadde møtt, sier hun og ser på datteren som smiler bredt tilbake.

Hun er redd for at barn med Downs syndrom eller andre funksjonsnedsettelser skal vokse opp uten å kunne møte andre i samme båt.

– Det er hjelp i å vite at man ikke er den eneste i verden. Det er noe med det å speile seg i andre.

Gå foran som eksempel

Kleven er rektor på Ryfylke læringssenter i Strand. Flere av de hun møter der kommer fra land der mennesker med funksjonsnedsettelser omtrent blir stuet vekk.

– Er det sånne primitive tanker vi har innerst inne? spør hun retorisk.

Jeg har aldri møtt noen som sier noe nedsettende om Elise. Vi har bare møtt velvilje

Aslaug Elin Kleven

Av og til har hun hatt datteren med på jobb og flere av elevene har sperret opp øynene.

– En av elevene gråt og fortalte at hun hadde en søster med Downs syndrom i hjemlandet som aldri kom til å få de mulighetene som Elise har. Vi er et sivilisert og opplyst folk i Norge. Vi burde gått fram som et godt eksempel, men dette sender et annet signal, forteller Kleven.

All kjærligheten

I de landlige omgivelsene på Monane er kaffen blitt kald. Klokken er bikket ni og Elise Kleven ser på klokka. Det er snart på tide å dra til jobben hun er så glad i.

– Jeg har aldri møtt noen som sier noe nedsettende om Elise. Vi har bare møtt velvilje. Mange gir uttrykk for at det betyr mye for dem å møte Elise, forteller moren.

– All den kjærligheten hadde jeg ikke fått uten Elise. Jeg ville aldri vært foruten den. Ingen har lært meg så mye om livet som Elise har.