«Kjære Strandbu, jeg vet at du kanskje ler av oss grensejusterte»

TÅRER OG VÅKENETTER: – Minst tre ganger har barna fått inn en helt unødvendig stressfaktor, som medfører både tårer og våkenetter for noen av dem, skriver Kjersti Seldal Nordnes.

TÅRER OG VÅKENETTER: – Minst tre ganger har barna fått inn en helt unødvendig stressfaktor, som medfører både tårer og våkenetter for noen av dem, skriver Kjersti Seldal Nordnes. Foto:

Av

– Ja, jeg vet at mennesker flytter, og jeg vet også at barn må skifte skole, men da er det frivillig, dette her er tvang, skriver Kjersti Seldal Nordnes i dette leserinnlegget.

DEL

MeningerKjære Strandbu,

Jeg vet at du kanskje ler av oss grensejusterte, og tenker vi er en smule lavpanna som holder på som vi gjør. Du står fritt til å mene hva du vil om oss som blir beskyldt for å bråke, men jeg har lyst til å fortelle deg vår side av saken, i håp om litt forståelse.

Det er barna dette angår, vi voksne klarer oss alltid. Barn som ikke skulle hatt noen annen bekymring enn fargen på skolegenseren til neste dag, har fått tredd nedover hodet en bekymring som skulle, og burde vært helt unødvendig.

Minst tre ganger har barna fått inn en helt unødvendig stressfaktor, som medfører både tårer og våkenetter for noen av dem. Dette er ikke foreldrenes feil, barn får med seg mye mer enn foreldre forteller, de kan faktisk lese, og internett er for alle, både store og små.

Derfor reagerer vi, fordi dette er så unødvendig. Da søknaden om grensejustering ble sendt, kom det barn gråtende hjem fordi de ikke ville på en annen skole, så kom løftene fra politikerne i Strand første gang, løftene om at de skulle få fortsette på Forsand til de var ferdige, barnas beste var selvfølgelig i fokus. Men så ble vi fortalt at det kom ikke til å bli noe av grensejusteringen, argumentene for var ikke til det bedre for tjenestetilbudet vårt, så det kom aldri til å skje, og alle kunne da slappe av. Da det mot all fornuft ble vedtatt, kom stresset tilbake, både for liten og stor. Men fremdeles kom løftene fra politikerne i Strand, barnas beste kom først, koste hva det koste ville, de skulle få dra til Forsand. Desember 2019, før grensejusteringen var tredd i kraft, ble det vedtatt i Strand kommunestyre at barna fra og med trinn 8 skulle overflyttes til skole på Jørpeland. Og da kjente vi alle, både foreldre til barna og flere av oss som egentlig bare bor her, at nå er det nok.

Tenk deg at det var ditt barn, som gikk 7 år på en liten skole med 180 elever, der de aller fleste hadde knyttet bånd fra barnehagen av. Så plutselig skulle ditt barn flyttes når det skulle begynne på 8. trinn, alene, til en skole med 1800 barn. Det er situasjonen her. Det er ikke en hel klasse som blir flyttet, slik som elevene fra Fiskå, nei det er 1-2, maks 4 elever hvert år som blir flyttet til helt nye omgivelser, på en skole som er mange ganger så stor som den de er vant til.

Ja, jeg vet at mennesker flytter, og jeg vet også at barn må skifte skole, men da er det frivillig, dette her er tvang. Ingen av barna har bedt om eller stemt over grensejustering, men likevel er det de som blir hardest rammet. Og alt på grunn av en aksjon for å prøve å presse hele Forsand inn i Strand, men det var ingen som tenkte at barna kunne bli rammet.

Dette er en kamp for en forutsigbar hverdag for de viktigste menneskene som finnes, barna. Dersom du er en av dem som ler av oss, tenk om dine barn ble rammet urettferdig, ville ikke du også kjempet for dem?

Artikkeltags