Gå til sidens hovedinnhold

På tur blant trolldom og norrøne kultsteder på Tau

Stein Tau Strand Auestad har samlet lokalhistorie i 44 år. Som sitt dugnadsbidrag i disse koronatider har han gitt ut fire historiske turer. Her er en av dem i sin helhet. Teksten viser til bokstavene på kartet.

Steins historiske rundturer

A Bautaen til Eirik Blodøks

På Kvednaneset, inn mot Sandvigjå, ligger en stor bearbeidet stein som ifølge tradisjonen skal være en bautastein som var ment til gravhaugen til Eirik Blodøks.

I «Soga um Strand» heter det: «Det var og meininga å reisa bauta over han, men det vart ikkje gjort kva no grunden kunne vara. Men steinen ligg upp frå Sandvika den dag i dag. Det hadde vore ein drusteleg bauta um han hadde vore reist. Han er 10,5 m. lang, 1,5 m. breid og 0,5 m. tjukk. Kor mykje sanning det er i desse segnene, er ikkje greidt å avgjera no.»

En annen versjon av sagnet forteller at steinen knakk i to da de skulle laste den om bord i en båt, og at det er derfor den ble liggende der den er i dag. Det er ingen synlige inskripsjoner eller runer på steinen, og vi har derfor ingen beviser for påstanden om at den er over Eirik Blodøks. Steinen er svært tung, og lar seg vanskelig vende på. Hva som er på undersiden er det derfor ingen som vet.

Les også

Ble interessert i lokalhistorie som 13-åring. Nå lanserer Stein (57) fire historiske rundturer i Strand

B Gamlaånå

Gamlaånå var før 1842 Krossvatnets eneste utløp til sjøen. Den gang var elveløpet betydelig bredere enn i dag. Denne elven var den gangen lakseførende, noe som blant annet nevnes i en rettssak fra 1634. Gamlaånå blir i denne saken sagt å endre seg litt «fra tid til annen», men at den hadde gått i samme «retning» i all sin tid. Tau-bøndene fortalte da at de ikke brukte mer av laksefisket i Tau-vassdraget enn det deres forgjengere hadde gjort.

Dommen ble at prestegården, som eide på sørsiden av elva, skulle ha rett til «land og vann inntil midtstrøms». Dette tyder altså på at elva var såpass bred at det var noen mindre holmer i den. Når det gjaldt det dommen kaller «quitler», trolig sidebekker av hovedløpet, skulle brukerne på hver side kunne bruke disse på en slik måte at «fiskens opp- og nedgang, ei ganske, enten i den store elven eller i kvitlene, forstenges.»

I matrikkelen fra 1668 kalles fisket i Tau-vassdraget «et ringe laksefiskeri», mens det i 1723 sies at Tau «haver ingen Fiskerie af betydelighed». Det kan derfor ha vært store variasjoner over tid med hensyn til hvor mye laks som gikk opp i elva.

Gamlaånå og Tau-vassdraget var i eldre tider grensen mellom to skipreider, Idse og Årdal. Skipreidene ble trolig opprettet på 900-tallet eller noe før, og var opprinnelig distrikter som skulle stille let skip med fullt mannskap til leidangshæren. Både Idse og Årdal skipreider skulle opprinnelig stille med et 20 sesser stort skip, altså med 40 årer. Med roere og krigere kom mannskapet da på rundt 100 mann. Opprinnelig var vassdraget også en grense mellom

Jæren og Ryfylke, men allerede på 1200-tallet var dette endret slik at den nå var grensen mellom de to fjerdingene som utgjorde henholdsvis det nordlige og sørlige Ryfylke.

En kort periode på 1200- og 1300-tallet var Strand nord for Tau-vassdraget en egen skipreide, som ble kalt «Søndre Årdal». Dette var trolig et resultat av en kraftig befolkningsvekst i tidlig middelalder. Men etter at nesten to tredjedeler av befolkningen i Rogaland omkom i Svartedauden, ble denne skipreiden lagt inn i «gamle» Årdal skipreide igjen.

Allerede på 1600-tallet sto det kverner på begge sider av Gamlaånå, og disse hadde så god vannføring at matriklene sier at de gir god fortjeneste utover egen bruk. Trolig ble kvernene flyttet etter at Møllefossen brøt fram, fordi vannføringen i Gamlaånå da ble sterkt redusert.

Etter hvert ble skipreidene en rent administrativ enhet, med blant annet eget tingsted hvor mindre rettssaker ble avholdt. Skipreidene ble stort sett avskaffet i 1837, da vi fikk herreder (kommuner) i stedet. Men skipreidene fikk beholde ansvaret for veier og fattigstell, og ble ikke helt avskaffet før i 1876.

Les også

En tur rundt «nullen på Tau»

C Krossvatnet

Navnet Krossvatnet er, som vi forstår, av nyere dato. I førkristen tid het det nok noe helt annet, og enkelte mener at det kanskje var dette vannet som opprinnelig het Taufr, og dermed ga grunnlag for stedsnavnet Tau. Det norrøne ordet taufr betyr «trolldom», og viser særlig til seid og sjamanistisk trolldom. Det er derfor mye mulig at det i førkristen tid er blitt utført trolldomsritualer rundt dette vannet.

Bakgrunnen for navnet er omdiskutert. En teori er at vannet og elva sammen danner et kors når man ser dem ovenfra. En svakhet med denne teorien er at man tar utgangspunkt i hvordan Krossvatnet ser ut i dag. Tau-vassdraget og Krossvatnet har blitt betydelig regulert i tiden etter 1855, og vannføringen endret seg i tillegg da Møllefossen brøt fram i 1842. Før den tid var Krossvatnet trolig mindre, noe som blant annet framgår av eldre kart. På kart fra før 1855 er Krossvatnet ikke en gang tegnet inn, men framstår bare som en utvidelse av Tauånå like før den treffer sjøen. Den sannsynlige størrelsen på Krossvatnet og Gamlaånå slik de var i vikingtiden er markert på kartet med en mørkere blå farge. En annen teori er at vannet fikk sitt nye navn fordi det har vært plassert et steinkors her. Det kan i så fall ha skjedd i forbindelse med at man ønsket å viske ut spor etter den norrøne religionen i tidlig middelalder. Det kan også være verd å merke seg at alle andre steder i Rogaland hvor man har stedsnavn som begynner med Kross- eller Kors-, har disse tilknytning til et steinkors på stedet.

Krossvatnet har kanskje vært en offersjø som ble brukt i forbindelse med den førkristne kulten som fantes på Tau fram til en gang før år 1000. I så fall har man da ofret gjenstander i vannet som en del av de religiøse ritualene som fant sted ved vannet. At Krossvatnet har hatt en viktig funksjon i den norrøne religionen, støttes også av et gammelt sagn som forteller at «Den kristne kirken måtte døpe Krossvatnet, fordi Svarteboka ligger på bunnen av vannet».

Her kan vi også merke oss at Svarteboka i middelalderen var ansett som Djevelens egen bok, samtidig med at man da omgjorde de gamle norrøne gudene til hekser og djevler, for på den måten å viske ut alle spor av den gamle religionen. En av flere mulige tolkninger kan dermed være at det ligger spor av den gamle religionen på bunnen av vannet, kanskje i form av offergaver.

Les også

På tur blant blant krigsminner i Nordmarka

D Kvalshaug

Kvalshaug ble på begynnelsen 1700-tallet skilt ut som husmannsplass under Tau, noe den var i nesten 200 år. Selve haugen er av de fleste oppfattet som en naturlig formasjon, altså en grusrygg som er blitt dannet under isen i istiden. Andre mener likevel at den kan være bygd opp eller utvidet av mennesker i forhistorisk tid, blant annet fordi den er påfallende rund i formen enn det som pleier å være vanlig.

Haugen er et sannsynlig sted for å plassere et steinkors, dersom det faktisk har stått et kors ved Krossvatnet. Ut fra det vi vet om andre norrøne kultsteder som ligger ved vann eller innsjøer, er også mulig at haugen kan ha hatt en eller annen funksjon i forhold til den religiøse kulten som har funnet sted ved Krossvatnet. En mulighet er for eksempel at det kan ha stått et horg (utendørs alter, vanligvis av stein) her.

E Lillandsmarkå

På Lillandsmarkå må det ha vært stor aktivitet under vikingtiden. Dette er et av de mest funnrike stedene vi har i Strand, også med funn av heller sjeldne gjenstander. I tillegg har man funnet stjerneformede steinsettinger som tyder på at det har vært praktisert religiøse og kultiske seremonier på stedet. De steinsettingene man har funnet her, er firearmede. Litt lenger opp i veien skal det ha vært en åttearmet steinsetting som ble fjernet i forbindelse med husbygging en gang rundt 1920. Denne var den eneste åttearmede steinsettingen vi kjenner til i Norge.

Lillandsmarkå er nå helt fredet. Det er derfor ikke tillatt å gå med metalldetektor her, eller på annen måte å lete etter gjenstander i jorda.

F Lilland

I vikingtiden utgjorde Lilland kjernen i den gamle Tau-gården. Vi vet at i middelalderen var Tau delt i to gårder, Taufer og Sevarbakka. Tunet på Sevarbakka lå trolig i området hvor Circle K ligger i dag, mens tunet til Taufer lå på dagens Lilland. Særlig på og rundt Lilland er det gjort uvanlig mange rike funn fra vikingtid og jernalder. Stedet har derfor utvilsomt vært et maktsentrum. Det er i tillegg funnet flere gjenstander fra kristen tid her, så Lilland var trolig et maktsenter helt fram til Svartedauden. Fram til begynnelsen av 1900-tallet var det også tydelige spor etter en stor hall her, trolig fra vikingtiden.

Sagnet forteller at Geirmund, en lokal småkonge og krigerhøvding, skal ha bodd på Lilland. Geirmund kjempet mot flere av nabobygdene, og passer godt inn i den kaotiske tiden på siste del av 500-tallet. Noe som ganske sikkert er en senere utbrodering av den opprinnelige sagnkretsen, forteller blant annet at hesten til Geirmund sto svett på stallen hver juledags morgen. Da hadde den deltatt i det ville ånderittet natten før, den såkalte «oskereiå». Geirmund utmerker seg ellers i sagnene som en krigerkonge. Han skal til slutt ha falt i et slag mot Grim på Holta. Slaget fant sted i Skredalen ovenfor Vasstveit, og begge sider led store tap. Til slutt falt kong Geirmund. Da kong Grim skulle gå fra valplassen, skal han ha falt overende, død av sårene sine. De døde krigerne skal ha blitt begravd der de falt, og det sies at de fortsatt spøker der. Geirmund skal på sin side ha blitt hauglagt i øvre ende av den lille dalen, mens Grim skal ha blitt hauglagt under en ås oppe på Holta. Denne åsen har siden blitt hetende Grimsåsen. Det er også verd å merke seg at innenfor Sandvigjå i Tauvågen er det en liten vik som heter Geirmundsvika, eller

i dag Gjermundsvigjå. På andre siden av Sandvigjå ligger en knatt som kalles Grimshammar. I dag ligger den et lite stykke opp i skogen, men hvis vi ser på havnivået rundt år 600 må den ha ligget som en markert hammer ut mot sjøen. Om disse stedsnavnene har tilknytning til de to sagnfigurene vet vi ingenting om, og det er heller ikke bevart noen sagn som nevner akkurat disse stedene. Det eneste vi vet, er at Gimshammaren skal ha vært åsted for Taus eneste kjente henrettelse, da en ung jente som drepte sitt nyfødte barn, ble halshugget der på 1700-tallet.

Lilland er også stedet sagnet hevder at Eirik Blodøks hadde tilhold en periode. De opprinnelige sagnene, slik de ble fortalt på 1800-tallet, gir ingen detaljer om hvorfor Eirik og Gunnhild skal ha valgt å ta opphold på Tau for en tid. Dette er sagn som tilhører en muntlig tradisjon, fra en tid der svært få kunne lese eller skrive. De er derfor svært korthogde, og inneholder som regel ingenting som kan tolkes eller utbroderes. Hadde man lagt til for mange opplysninger i et sagn den gang, ville det ha endret seg til det ugjenkjennelige i løpet av få generasjoner. Det opprinnelige sagnet sier derfor bare at Eirik og Gunnhild «holdt seg» på Tau «for en tid». Hverken mer

eller mindre. Hvis vi skal spekulere i hvorfor de eventuelt har vært på Tau, kan vi se litt på Taus rolle som kultsenter den gangen. Som nevnt om Krossvatnet, har stedsnavnet Tau en tilknytning til seid og trolldom. Vikingtiden hadde svært klare kjønnsroller, og seid var i all hovedsak regnet som en kvinnelig aktivitet. Snorre forteller i Ynglingesaga at «Frøya, hun var blodgydje, hun var den første som lærte æsene seid, slik som vanene brukte.» Men også Odin behersket seid, ifølge den samme Snorre. Her heter det at «Odin kunne den idrett som det følger den største makt med, og han øvde den sjøl, det er seid.» Det var med andre ord forskjell på folk den gang, jo høyere man sto i samfunnet, jo mindre var man bundet av sosiale konvensjoner.

Sagaene er stort sett enige om at det var Gunnhild som var den styrende part i forholdet til mannen Eirik. Flere sagaer hevder også at Gunnhild var «trollkvinne», altså at hun behersket seid. Blant annet er det hun som skal ha stått bak Håkon den godes død, ved å forhekse pilen som drepte ham. I Heimskringla forteller Snorre at i slaget ved Fitjar skal skosveinen til Gunnhild ha kommet løpende fram med en spent bue mens han ropte: «Gi plass for kongens bane!». Det skal da ha vært den pilen han skjøt som ga kong Håkon banesår. Samtidig var Strand et viktig administrasjonssenter på den tiden, og arkeologiske funn tyder på at det kan ha vært en militær garnison her. Dette, sammen med det faktum at valgte å plassere den lokale kirken på Strand, gjør at det er godt mulig at man også der har hatt et hov eller kultsenter.

Vi kan altså forestille oss at kulten på Tau har vært en kvinnedominert kult viet til Frøya, mens det på Strand kan ha vært en krigerkult viet til Odin. I et slikt tilfelle kan både seidkvinnen Gunnhild og krigerkongen Eirik ha hatt motiver for å oppholde seg i området. Dette må i så fall ha skjedd mens Harald Hårfagre ennå levde. Sagaene er enige om at Eirik satt mest i Hordaland mens han selv var konge, mens han før det holdt seg mest i nærheten av faren i Rogaland.

G Eirikstraen

Mange tror at Eirikstraen har sitt navn fra Eirik Blodøks, og at dette er stedet han skal være gravlagt. Dette er en misforståelse av nyere dato. Påstanden om at dette er gravstedet til Eirik Blodøks gjengis første gang i «Soga um Strand» i 1938. Navnet er sannsynligvis mye eldre enn Eirik Blodøks, og kommer etter alt å dømme fra en hendelse i sagnkretsen om kong Geirmund på Tau. Her heter det at Geirmund lå i krig med kong Eirik på Rennesøy, og at Eirik kom over til Tau for å kjempe mot Geirmund. Folkene fra Rennesøy gikk i land der det i dag heter Eirikstraen, og det ble utkjempet et slag på stedet. Her falt Eirik fra Rennesøy, og stranden fikk derfor navn etter ham. Det heter også at Eirik ble gravlagt like ved, og det ligger rett nok en gravhaug fra jernalderen på Prestaneset like sør for Eirikstraen.

Eirikstraen har likevel en forbindelse også med sagnkretsen om Eirik Blodøks. Det heter at da Eirik skulle hauglegges på Tau, var det her skipene la til land da de kom over fra England. Sagnet lyder slik: «Da kong Eirik skulle hauglegges på Tau, kom skip over fra England med ham. De kom til Eirikstraen seint på kvelden, og liket av kongen ble lagt i ly av en stor

stein over natten. Denne steinen heter nå Eiriksteidn. Dagen etter gikk de opp på haugen og haugla Eirik.» Eiriksteinen ligger i dag inne i en privat hage ovenfor veien i den nordre enden av stranda.

H Presta-Varhaug

Om vi går rett «opp på haugen» fra Eirikstraen, kommer vi til Presta-Varhaug. Dette er en av de største gravhaugene i Ytre Ryfylke, og har i tillegg en uvanlig dominerende plassering. Arkeologer snakker noen ganger om at gravhauger plasseres slik at de «snakker til omgivelsene». Altså at plasseringen kan si noe om livet til den som er lagt i haugen. Fra Presta-Varhaug kan man se over til både Tau, Krossvatnet, Lilland og Strand, samt utover fjorden mot Nordsjøen

og sjøveien til England og kontinentet. Vi har selvfølgelig ingen holdepunkter for å si noe om hvem som hauglagt i Presta-Varhaug. Men at det har vært en særdeles betydningsfull person er hevet over enhver tvil.

Navnet Varhaug kommer trolig fra det norrøne ordet vòr, som betyr «steinsetting». Dette passer godt til Presta-Varhaug, som er en steinsatt rundhaug som er bygget inn i terrenget. På grunn av dette er vanskelig å fastslå størrelsen nøyaktig, men haugen er minst 22 meter i diameter og over 3,5 meter høy. På toppen er det en jordfast stein som kanskje fungerer som en slags «låsestein». Dette er også en av de få større gravhaugene i området som ikke bærer preg av «haugbrudd», altså at den ikke er blitt brutt inn i. Et haugbrudd betyr nødvendigvis ikke at haugen er blitt plyndret. I noen sagatekster ser vi at dette har vært en rituell handling, hvor man prøvde å få kontakt med den avdøde. I andre tekster ser det ut til at etterkommerne av den som lå i haugen har brutt seg inn for å hente ut maktsymboler for å hevde sin arverett etter den avdøde.

Strand utmerker seg ved uvanlig mange bevarte gravhauger, hvor Varhaug er blant de største. Men vi kan også se flere andre hauger som viser i terrenget, så som Jonsokhaugen, Ekornhaugen og Torvaldshaugen. De aller fleste gravene som er blitt undersøkt på Strand har vært branngraver. En anerkjent teori om gravskikker i vikingtiden knytter branngraver til krigerkultur og forestillinger om Odin og Valhall, mens ubrente graver blir knyttet til bondekultur og forestillinger om Tor og Trudvang.

Det er i tillegg omtalt to bautasteiner som skal ha stått på gravhauger på Strand, men dessverre er ingen av disse bevart.

Gravhaugene hadde også en kultisk funksjon i førkristen tid, og denne var så viktig at det å «sitte på haug» i tidlig kristen tid medførte dødsstraff eller landsforvisning. Etter hvert som minnene om den gamle religionen svant hen, knyttet man overtro om «haugkallen» til de gamle gravhaugene. Haugkallen var i folketroen den første som hadde bosatt seg på gården, og han måtte respekteres og blidgjøres. Blant annet satte man ut mat til haugkallen i forbindelse med jul, og han blir sånn sett en slags forløper til den senere gårdsnissen.

I Gårdsanlegget på Løbrekk

Løbrekk har i de siste århundrene vært en av de største gårdene i Strand, men det er ingenting som tyder på at gården er spesielt gammel. Alt tyder på at den i sin tid ble skilt ut fra sentralgården Strand, kanskje i forbindelse med den store omorganiseringen av den katolske kirken i Norge på siste halvpart av 1400-tallet. Løbrekk nevnes første gang i kildene som selvstendig gård under straffeskatten i 1519. Da bodde presten Olav her, og to år senere er den samme presten nevnt på Løbrekk igjen. Kanskje var Olav den siste katolske sognepresten

i Strand. Navnet Løbrekk kommer av norrønt laðu og brekka, altså «Låvebakken». På samme måte som at laðu på vår dialekt har utviklet seg til «løa» har laðubrekka utviklet seg «Løbrekk».

Det gamle gårdsanlegget øst for dagens prestegård stammer fra tidlig jernalder, og ser ut til å ha blitt forlatt under den katastrofale tiden rundt år 600. Så har gården blitt tatt i bruk igjen rundt år 1000, for så å ha blitt endelig nedlagt på 1300-tallet, kanskje som følge av Svartedauden. Det har likevel vært gårdsdrift på stedet mye lengre, og rett bak den gamle jernaldergården ligger det tre U-formede hustufter og en kokesteinsrøys som stammer fra bronsealderen.

Hvorfor gården blir gjenopptatt rundt år 1000 vet vi selvsagt ikke, men en mulighet er at det flytter inn en prest her når kristendommen innføres i området. I så fall er dette Strands første prestegård. Men alt vi vet, er at den første presten vi kjenner navnet til het Sigurd. «Sigurd prest på Strand» er nevnt i to brev fra henholdsvis 1306 og 1308.

J Prestatjydnå

Prestatjydnå har trolig vært større enn i dag, og har de siste par generasjonene grodd merkbart igjen. I den nordlige enden ble det under grøfting på 1950-tallet funnet en liten offerskål av tre. Dette kan tolkes som et tegn på at tjernet i førkristen tid kan ha vært et offervann eller «blotbrønn», hvor folk ofret mindre gjenstander til de norrøne gudene. Helt fram til man bygget Prestetjernsvegen og boligene der, gikk prestegårdens frukthage, Sødahålet, helt ned til tjernet.

Det har lenge vært hevdet at det spøker ved Prestatjydnå. Enkelte mener at det er prestefruen Siri som går igjen her, etter at hun druknet seg i tjernet en søndag mens mannen var i kirken i 1829. Den lokale fortellertradisjonen hevder at hun led av sterke depresjoner gjennom hele livet. En historie sier at noe til og med så spøkelser mellom de gamle eiketrærne en gang rundt 1902. Akkurat den historien har sin forklaring. Karoline Tomine Havnen (gift Auestad), født 1884, var som ung jente barnepike på prestegården. Prestens to døtre var ikke mye yngre enn henne, og

litt viltre av seg. Karoline hadde derfor et svare styr med å holde rede på dem. En sen kveld mens foreldrene var vekke, hadde de prestedøtrene hentet ut et par laken fra lintøyskapet. Så la de seg mellom trærne og ventet til noen kom gående forbi. De reiste seg opp med lakener over hodet, hylte og skrek, for så å le seg skakke da de så folk løpe som gale fra stedet. Det har altså ikke spøkt ved tjernet, men heller er det snakk om et par jenter med sans for en «practical joke».

K Stranda-Varhaug

Språkforskeren Magnus Olsen skriver i «Norske Gaardsnavne» at Varhaug trolig har fått sitt navn fordi haugen en gang har vært brukt til varde. Dette er lite trolig, fordi haugen ut fra høyde og beliggenhet er lite synlig fra avstand, og dermed uegnet til formålet. Snarere har navnet samme opprinnelse som Presta-Varhaug. Altså at det er snakk om en steinsatt haug. Olsen begrunner sin tolkning med at navnet trolig er ungt, siden Varhaug nevnes som underbruk av Strand så sent som i 1661. Det er likevel snakk om at Varhaug da var en husmannsplass, og derfor må ha fått navn etter plassen den lå. Navnet er derfor betydelig eldre enn husmannsplassen. Det er likevel verd å merke seg at Varhaug er blant de aller eldste husmannsplassene vi kjenner til i Strand.

Selve haugen er på omlag samme størrelse som Presta-Varhaug, men har en mindre dominerende beliggenhet. Likevel er det nok også her blitt gravlagt en svært framtredende person, både ut fra haugens størrelse og plassering i terrenget.

L Strand kirke

Strand var fram til midten av 1800-tallet hovedkirke for den sørligste delen av Ryfylke. Voster og Høle var på begynnelsen av 1300-talet selvstendige kirkesogn. Voster ble på slutten av 1400-tallet innlemmet i Strand, mens Høle omtrent samtidig ble omgjort til et annekssogn under Strand. Dette hadde trolig sammenheng med den store befolkningsnedgangen som fant sted i Svartedauden sammen med påfølgende pest og uår de neste 150 årene, samtidig med at kirken på Voster brant ned en gang rundt 1450. At en kirke ble plassert akkurat på Strand, tolkes av mange som et tegn på at stedet også har hatt en viktig religiøs funksjon i førkristen tid. Ut fra at Strand også trolig var et militært støttepunkt på 900-tallet, gjør at det er mulig at det fantes en krigerkult knyttet til Odin her. Men vi har ingen funn som støtter dette, så det er i stor grad snakk om spekulasjoner.

Dagens kirke på Strand ble innviet i november 1874, og er den tredje kirken på stedet. Den er en langkirke av det man ofte kaller «Linstow-kirke», etter slottsarkitekt Linstow som laget typetegningen for denne typen kirke. Det er likevel arkitekt Fredrik von der Lippe som har tegnet akkurat denne kirken.

Den gamle kirken, kirke nr. 2 i rekken, sto lenger inne på kirkegården, omtrent ved brinken på enden av det flate partiet av den gamle delen av dagens kirkegård. Den ble bygget i etapper på 1620- og 1630-tallet, og var en tømret langkirke som trolig lignet mye på Årdal gamle kirke. Mye av inventaret herfra er bevart i dagens kirke, blant annet altertavle, prekestol, døpefont, dør til sakristiet, tre lysestaker på alteret og to lysekroner. Den gamle alterkalken ble solgt til Bergen museum, mens deler av enkelte kirkestoler befinner seg nå på Stavanger museum.

I den gamle kirken hang det også to portretter fra 1600-tallet som man lenge trodde forestilte sogneprest Elias Schonewig og hans første kone Maren Gjertsdatter. Nyere undersøkelser tyder likevel på at det heller er snakk om sorenskriver Thomas Christensen og hans andre kone, Karen Tårnsdatter Schive. Sorenskriverparet bodde på Nag, og sto trolig høyest på den sosiale rangstigen i Strand i sin samtid. Portrettene henger fortsatt i dagens kirke, etter å ha tilbrakt noen generasjoner hos familien Hjelm på Ugeli.

Den første kirken vet vi lite om hvor sto, men etter katolsk middelalder tradisjon må den ha stått sør for kirkegården. Det er også et flatt og rektangulært parti rett på utsiden av den sørlige kirkegårdsmuren som kan passe godt inn i dette bildet. Dette partiet måler omtrent 9 x 15 meter, noe som kan passe i størrelse. Kirken var ellers mest sannsynlig en stavkirke, uten at vi vet stor mer om den. Kirken nevnes første gang i et testamente fra 1280, men hadde trolig stått en stund på stedet allerede da. En besiktigelse fra 1595 sier at kirken den gang var «vel bygget og vel holden». I 1607 søkte man om å få utvide kirken fordi at den begynte å bli for liten, men fikk avslag. Rundt 15 år senere besluttet man derfor å rive den gamle stavkirken og bygge en ny. En av kirkeklokkene fra Strands eldste kirke på Voster. Trolig fra slutten av 1100-tallet, ble flyttet over til Strand etter at Voster kirke brant til grunnen rundt 1450. Denne hadde fått en stor sprekk og ble på midten av 1800-tallet sagt å være «helt ubrukelig». Klokken ble derfor smeltet og støpt om ved Stavanger Støberi & Dok i 1866. Den omsmeltede kirkeklokken henger ennå i dagens kirke på Strand.

M Ryttergraven på Strand

I 1934 gikk det et ras i et sandtak på Strand, og et gravkammer kom til syne. Da graven ble undersøkt, gjorde man uvanlig rike funn. I tillegg til å være uvanlig godt utstyrt med forskjellige våpen og annet utstyr, hadde den avdøde også fått med seg et par stigbøyler og et bissel på reisen til det hinsidige. Rideutstyr var svært uvanlig i vikingtiden, og fantes bare i det absolutte toppsjiktet av samfunnet. Den som ble hauglagt her på Kuflådå må derfor ha vært en svært framtredende person i sin samtid.

Ryttergraver tolkes ellers ofte som et tegn på at det har vært en militær garnison på stedet, og at stedet graven ligger på har vært et militært støttepunkt og viktig administrasjonssenter. Ut fra dette kan vi anta at Strand trolig har vært den viktigste sentralgården i hele det sørlige Ryfylke på 900-tallet. En teori som har blitt lagt fram er at Strand var et av de militære støttepunktene som inngikk i forsvaret av Harald Hårfagres kongsgård på Utstein.

N Strandastø

Strandastø var et viktig knutepunkt for handel og kommunikasjon i eldre dager. Kanskje så langt tilbake som i jernalder og vikingtid. I den nordlige enden av Strandastø ligger en større nausttuft fra vikingtid. Naustet var 24 meter langt og 8 meter bredt på det bredeste, med 1 – 2 meter tykke steinvegger. Det har vært spekulert i om dette har vært naustet til et leidangsskip. Størrelsen antyder i alle fall at det har vært ment for et stort skip, kanskje et langskip fra 900-tallet.

På 1700- og 1800-tallet har det vært flere gjestgiverier i og rundt Strandastø. Hit kom folk fra hele sognet med båt på kirkesøndager. Det fortelles også om smugling av brennevin hvor Strandastø var mottaksplass på midten av 1800-tallet. Vi må huske på at fram til slutten av 1800-tallet fantes det forholdsvis få veier i vårt område, og folk tok seg stort sett fram på sjøen når de skulle ut på reise. Den første veisaken som kom opp i Strand, var i 1841. Folk i Bjørheimsbygd ville da ha en vei fra Prestaneset i enden av Bjørheimsvatnet og over til Strandastø, slik at de kunne få fraktet ved som de solgte i Stavanger. Fordi det fortsatt var skipreidene som hadde ansvaret for veisaker, ble det konflikt. Veien skulle ligge i Idse skipreid, som måtte betale for den. Men det var folk i Årdal skipreide som ville ha mest nytte av den. Veien ble likevel vedtatt, men ble bygget med pliktarbeid. Dermed tok det tid, og veien sto dermed ikke ferdig før i 1853. Da hadde man allerede rukket å bygge flere andre veier i sognet.

Kommentarer til denne saken